«Jeg tror ikke på overtro”

Flere ganger har mine klassekamerater, venner eller tilfeldige folk på gata spurt meg: «Tror du på Gud?». «Nei, det gjør jeg ikke», og da spør de seg kanskje hvorfor, ja hvorfor? Det er rett og slett ikke gode nok bevis for at en slik høyere deitet skulle eksistere, og hvis den hadde det så ville jeg ikke tilbedt et slikt grusomt vesen som tillater så mye grusomhet her i verden. Jeg har mitt liv å leve, og det bryr ikke meg hvilken religion du har eller ikke har så lenge du er en god person. Det er ikke religionen som definerer deg som en god eller moralsk person, men derimot personligheten din. Hvordan kan du finne moralen din i en 2000 år gammel bok? En 2000 år gammel bok full av mord, vold og andre grusomme ting? Kanskje bibelen, toraen, koranen, har et poeng, F.eks «vær mot andre som du vil at de skal være mot deg», eller «hvorfor ser du flisen i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget» uansett så er det ikke mange av disse gode poengene. Nok en gang, jeg lever mitt liv slik som jeg ønsker, jeg får moralen fra dyp filosofisk tenkning, ikke gamle støvete religiøse bøker. Jeg trenger ingen gjeter, for jeg er ingen sau. Jeg trenger heller ikke verken det ene eller det andre testamentet ditt for å få en mening i livet, meningen i livet er hva du gjør det til. Livet er kort, men jeg vil gjøre det beste ut av det, ikke holde fast ved eldgamle tradisjoner fra ørkenlandsbyer i Midtøsten.

Jeg har faktisk interesse av å lese om religioner, men jeg tror ikke på dem, det er som å lese Yggdrasil, men det behøver ikke å bety at jeg tror på det.

Hvordan kan du elske Jesus? Hvorfor elsker du ikke Mohammed? Jo, nå skal jeg forklare deg hvorfor: Det er fordi du ikke er oppvokst i Midtøsten eller et annet muslimsk land. Hvorfor har det seg slik at nesten alle som blir oppvokst i et muslimsk land blir muslimer, nesten alle som vokser opp i bibelbeltet i USA blir kristne og nesten alle som vokser opp i India blir hinduister? Jo det er på grunn av kulturell og sosial påvirkning. Hvorfor er alle religiøse overbevist om at deres religion er den eneste rette? Hva er oddsen for at akkurat din er riktig (du kan selv regne ut oddsen nå som du vet at rundt 3000 guder er blitt tilbedt opp i gjennom historien). Hvorfor er det slik at ingen sier at et barn er et sosialistisk barn, et kommunistisk barn eller et konservativt barn, men nå man sier at et barn et kristent, muslimsk eller buddhistisk så løfter ingen et øyebryn? Et barn har ikke utviklet seg nok til å gjøre seg opp en mening om hvorvidt det er et konservativt barn eller et liberalt barn, heller ikke om det er et jødisk eller muslimsk barn. Kan det være slik at det ikke finnes noe slikt som et kristen barn, men det finnes barn av kristne foreldre? Kjære troende, du er overbevist om at din religion er den eneste rette, og du er villig til å vedde hele ditt legeme (og sjel) på det. Hvordan kan du tro at bare din er riktig når det innenfor kristendommen alene fonnes over 45000 forskjellige retninger som alle mener at de vet sannheten mye bedre enn alle andre? Alle religioner motsier hverandre, så kan ikke alle være riktige. Vær så snill og les dette og forstå det, for da vil du skjønne hvorfor du tror.

Du vet allerede hvordan det er å være en ateist når det gjelder alle andre religioner unntatt dine egen, så hvorfor ikke tenke litt mer over det, og spør deg selv hvorfor du ikke tror på de andre.

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg ikke tror, hvorfor jeg ikke tror, sånn at jeg i hvert fall er sikret en plass i himmelen, og ikke kommer til helvete (pascals wager, pascals veddemål på norsk), men da må jeg spørre dem: hvilken gud, og hvilket helvete? Er det ikke bedre da at jeg ikke tror på ingen gud istedenfor feil gud, for er det ikke også feil for gud(er) om jeg tror på feil gud? Jeg vet at religion er et sosialt fenomen som er laget av mennesker for å prøve å forklare hvorfor verden er som den er, hvorfor vi er her, og hvor vi kommer når vi dør. Det er rett og slett en måte å prøve å godta en nokså kaotisk verden med urasjonelle argumenter, ubeviselige påstander og urgamle overbevisninger. Religion har eksistert like lenge som mennesket har, og hadde sine toppunkt på uopplyste tider der vi ikke skjønte så mye av hva som foregikk i verden, men nå lever vi ikke lenger i mørket, og vi skjønner verdens gang, så hva har vi religion for da? For en trøst om at vi ikke er alene i verden? Eller ser vi på gud som en slags usynlig venn, ikke ulik den vi hadde da vi var barn? Uansett så synes jeg at det er helt urasjonelt å fortsette å underkaste seg slike fantasihistorier på en slik opplyst tid.